Litt om utviklingen av slektsforskning i løpet av noenogtredve år.

Som fortalt i forrige innlegg, var den spede begynnelse i slektsforskningen alt annet enn enkel. Ved spørsmål til de eldste i slektene kom det ikke så mye fram. Om de fleste husket sine foreldres fødselsdager, så skulle man være glad for det. Sine besteforeldres data var det mye verre med. Og damenes pikenavn kunne man nesten gi opp å spørre om i det hele tatt. Min svigermor visste ikke så mye om slekta her i Rakkestad, og jeg kom ikke til å spørre henne så mye om hennes egen slekt. Min mor synes at det å forske i slekta var noe tull, så der var det ikke mye å hente. Min far var død og tyst. Noen ord ble det av min morfar,men svært lite der også. Under hele min oppvekst ble det ikke pratet om forfedre.

Nei, jeg ble fort avhengig av det bøker og protokoller kunne fortelle meg. Time ut og time inn satt jeg å lette i kirkebøker på Underhuset. Jeg fant mange, men jo flere jeg fant, jo flere var det å lete etter. 

Etter å ha brukt en god del tid på ungenes fars side av slekta, begynte jeg å bli nysgjerrig på min egen. Men, nå var det ikke noen Lokalsamling å bruke.

For å lese i kirkebøker fra andre steder enn Rakkestad, måtte jeg se på mikrofilmer. Det er filmer som må leses på et apparat som er til det formålet. Siden min slekt kommer fra Skjeberg og Onsøy, måtte jeg finne filmer derfra.

 Så var det ikke bare, bare å lese på en slik maskin heller, for den de hadde på Underhuset var ødelagt. Jeg husker ikke hvordan det kom til, men en dag eller sånn ble jeg sittende på Borgarsyssel museum i Sarpsborg, å lete gjennom mikrofilmer etter min egen slekt. Og siden jeg var på museum, så var lesemaskinen der en museumsgjenstand ! Ivrig i sveivinga så datt sveiva av i et sett. Må si at jeg fant ikke så mye, nybegynner som jeg var i faget. Kunne sitte hele dager uten å finne noe som helst. Men, dritt er den som gir seg. Til slutt satt jeg med en god del navn som jeg kunne forske videre på.

Litt om mikrofilmene. Det at det var mikrofilmer å få tak i, kan vi takke mormonene for.

De siste dagers hellige, også omtalt som mormoner, er fellesbetegnelsen for flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren Joseph Smith (1805-1844).
Dette står om dem på Wikipedia.
Deres tro er bla. a. at familielivet kan fortsettes hinsides ved at ektefeller og barn knyttes sammen ved evige beseglinger i kirkens templer. I følge mormonene forkynnes evangeliet også for de avdøde, og de driver derfor utstrakt slektsforskning, samt stedfortredende dåp og «beseglinger» for sine forfedre.( funnet på nett)

For at mormonene skulle få avbilde kirkebøker osv. til eget bruk i sin søken etter slekt, ble det laget en kopi som hvert sted fikk beholde. Det ble til stor hjelp for andre slektsforskere.

Fra bok til film. Bilde lånt på nett.

Et av de mere moderne leseapparatene. Elektrisk.
Bilde lånt på nett.

Har desverre ikke noe bilde av apparatet jeg leste med. Det var ikke elektrisk.
Foruten  kirkebøker og folketellinger, pløyde jeg slektsbøker som andre har forsket fram. Men det er litt på lykke og fromme, for man kan aldri vite om det er riktig det som står i bøkene. Man må i alle fall kontrollere opplysningene man finner.




Når det gjelder folketellinger, så kunne jeg lete på Underhuset etter slekta fra Rakkestad, Degernes og Os. 1801- tellinga ble viktig. Etter å ha irritert meg en god stund over at den ikke var å få tak i på biblioteket, bestemte jeg meg for at det skulle jeg  gjøre noe med. Jeg begynte å registrere hver eneste person i 1801-tellingen for hele Rakkestad. Og det ble gjort for hånd! Jeg fikk låne med hjem en kopi av folketellingen fra Underhuset. Jeg skrev navn etter navn og etter hvert fant jeg feil i den tellingen også. Det var feil kjønn på enkelte osv. Jeg fikk da aller nådigst låne orginalen til folketellingen og rettet opp feilene den forrige bearbeideren hadde gjort. Nå sier jeg ikke at min utgave er feilfri. Pr. i dag spiller det ikke store rollen heller, for det er nok ingen som blar i min utgave nå lenger.

 Jeg skrev opp hver gård.

Hvert navn i alfabetisk rekkefølge ble skrevet ned. Under hvilken gård de bodde og hvilken familie på gården, og sidenummeret til gården. 

 

Noen ord om arbeidet .

Som sagt så begynte jeg med bearbeidingen av folketellingen for hånd. Datamaskin var bare et ord for meg. Jeg hadde planer om å skrive alt på skrivemaskin før jeg fikk trykket opp noen eksemplarer. Etter som tiden gikk,  fikk jeg en bitte liten titt inn i datamaskinens verden gjennom min yngste bror.
Det var jo en litt spennende verden. Da en annonse dukket opp i avisen om en billig datamaskin, slo jeg til og kjøpte den. Herlighet, det var så liten kapasitet på den at jeg måtte dele folketellingen inn i mange små filer for å få plass til alt. Filene ble vel etter hvert lagt på disketter om jeg ikke husker feil.
Så da satt jeg der og la inn alle navn og alle gårder på data. Til slutt så ble jeg da ferdig med bearbeidelsen. Biblioteker rundt om i Østfold ble kontaktet og bestillinger gjort. Så ble det trykket opp 25 eksemplarer (tror jeg det var) og jeg har bare en igjen som jeg skulle ha selv. Tjente nesten ikke en krone på det, men det var ikke meningen heller. Nå var tellingen tilgjengelig for folk. 1995.

Videre herfra har alt gått i rivende fart.  Kan ikke  engang huske utviklingen på datasiden. I dag sitter jeg å leter på datamaskin hjemme i stua. Har en bærbar pc med så mye kapasitet at jeg aldri kan skrive nok til å fylle den full. Disketter er et fremmedord. Nå er det USB, eller minnebrikke, som gjelder om man vil ha lagret noe for å ta med seg. Og en ekstern harddisk til å lagre for sikkerhet skyld.

Omtrent slik så min første pc ut. Bilder lånt på nett.

Utviklingen. Bilder lånt på nett.

Slik er det nå i 2016. Bilder tatt av meg.

I tillegg så har vi mulighet til å lagre i:

Min sky.